Mamma Mia! og medfølgende sang på hjernen

Da jeg var 8 fant jeg en pappeske med kassetter fra da mamma og pappa var litt mer aktive musikklyttere. En herlig blanding av blant annet Jethro Tull, Grease, ACDC, Saturday Night Fever, Bee Gees og…. ABBA! I en alder av 9, på det rosa pikerommet, laget jeg min egen dans til ”Dancing Queen” og syns jeg var utrolig kul. De to ABBA kassettene gikk så mye at mamma fikk litt noia tror jeg. Jeg har ikke fått sett musikalen, men filmen her jeg da nå fått se.

Folk må ha trodd jeg var småsprø der jeg danset og sang på vei hjem etter filmen. Men det går ikke ann å gå ut fra den filmen uten å smile litt og nynne på en sang. Selv om det er en enkel handling og den ikke byr på mange overraskelser. Folk som har sett musikalen sier den er så bra, men jeg var vært litt skeptisk til at sanger fra ET band skal kunne fungere i en hel film. Hvordan kan de ha sanger som passer til så mange ulike stemninger, har jeg lurt for meg selv. Men det fungerte jo veldig bra.
Det hele har endt i at jeg har tenkt gjennom episoder i mitt eget liv og smilt litt når jeg finner ut at, jo…det finnes en ABBA sang som passer.
Da jeg var 9 år var det som sagt "Dancing Queen" det gikk i. Nå klarer jeg ikke å riste av meg ”The winner takes it all”. Men mens jeg danset til "Dancing Queen" på jenterommet flere ganger i løpet av en dag og ble i veldig godt humør, er det en litt annerledes med ”The winner takes it all”.
Når jeg i tillegg får opp bilde av ansiktet til Meryl Streep når hun synger den, så blir det ganske klart at jeg kunne ha stått og sunget den selv. Det er så mye resignasjon og oppgitthet i teksten at det gjør vondt. Sangen spiller igjen og igjen i hodet mitt, jeg får den ikke bort! Og all den resignasjonen gir meg vondt i magen! Så jeg jobber nå aktivt for å finne en annen, litt lystigere sang, som kan sette seg i hjernebarken. Forslag mottas med takk for dette begynner å gå på helsa løs. Hjernen nærmer seg system overload igjen.