Fy og skam i dette fine været

Frustrasjonene og panikken brer om seg i store mengder. Kan ikke få sagt hvor frustrerende det er å sitte inne i dette fantastiske været. Men her sitter jeg da, med prosjetplanen min. Maraton helg for å bli ferdig med den til tirsdag så veilederen min kan lese gjennom den. Gir meg noen dager til eventuelle endringer (for den kommer ikke til å bli godkjent første gang, garantert) før jeg kan sende den inn til etisk komitè. Redselen sitter i magen for at den ikke kommer til å holde mål, slik at de ikke godkjenner den. Og gjør de ikke det.....vel da vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Legge meg ned å grine antar jeg. Forklaringen på panikken som ulmer i magen.
Men et solglimt i denne tilværelsen var verdens snilleste medstudent som lar meg få bruke prosjektplanene hennes som mal. Det har lettet panikkfølelsen masse!

I stedet for å sitte inne kunne jeg tenkt meg å være ute i parken og kose meg i sola. For det er jo selvfølgelig meldt drittvær til uka. Er det ikke typisk? Under eksamen var det knallvær, og det er det nå og. Men da jeg har mulighet til å være ute, nei da er det ikke så mye sol. Sikkert greit, ettersom jeg hadde blit brent uansett. Prøver hardt å se det positive i situasjonen min nå gitt.
Ser stygt ut for fest hjemme i helga nå. BLÆ!